Veien og målet

Følgende er et innlegg som offisiell talperson i Tjen folket, Henrik Ormåsen, skrev til nettsiden Radikal Front:

Jeg har blitt oppfordra til å skrive litt om vårt mål, og om veien til dette målet. Men først vil jeg gi en kort begrunnelse for hvorfor vi mener at det er nødvendig med radikale endringer vekk fra det samfunnet vi har i dag.

Hvorfor må vi avskaffe kapitalismen?

Jeg vil starte med å sitere litt fra et utkast til ny grunnsirkel som vi har på trappene:

Sult

Høsten 2008 levde 2,6 milliarder mennesker (av 6 milliarder totalt) av bare 2 dollar om dagen (tilsvarer ca. 11 kroner). De brukte i gjennomsnitt mellom 60 og 80 prosent av inntekten sin på mat. 1 milliard folk sultet i år 2009 i følge FN. Det vil si at de ikke fikk i seg nok kalorier til å holde kroppsvekta normal.

Jean Ziegler som jobba for FN med sult, mente at sult og underernæring, tok livet av 36 millioner mennesker i 2006. Dette var to år før den store matvarekrisa i 2008 der prisen på enkelte basismatvarer som ris og potet ble doblet. Dette er et enormt folkemord. Verdens helseorganisasjon (WHO) mener at det er nok mat i verden. De mener også at det er mulig å lage mat til dobbelt så mange mennesker. Likevel sørger kapitalismen for at mennesker som trenger mat ikke får det, fordi de ikke har penger.

Miljøkrise

I tretti år har vitenskapsfolk advart mot den stadig mer omfattende miljøkrisa. Til tross for advarsler og konkrete erfaringer med konsekvensene av miljøødeleggelsene, øker fortsatt utslippene av klimagasser. Ekstremvær krever hundretusener av liv. Vi ikke kan vite sikkert at dette er menneskeskapt, men vi kan med sikkerhet slå fast at kapitalismen ødelegger jorda, lufta og vannet til hundretalls millioner mennesker i Latin-Amerika, Asia og Afrika. Kapitalismen er avhengig av økonomisk vekst og er derfor presset hardt for å fortsette å forurense jorda vi lever på.

Krig og vold

I konkurransen mellom stater og økonomier på verdensbasis, er det makta og volden som rår. De internasjonale lovene og avtalene gjelder bare når de mektigste landene synes det er greit. Hvis FN sine regler bryter med USAs interesser, er USA så militært sterke at de kan bryte disse reglene. Også langt mindre militærmakter, som Russland, Kina, Israel med flere kan også bryte disse reglene, fordi andre land ikke tør eller kan gå til krig mot dem.

På denne bakgrunn er ikke spørsmålet om men hvordan vi skal erstatte kapitalismen med et samfunnsystem som er i stand til å løse disse store samfunnsproblemene.

Marxismen-leninismen-maoismen

Marxismen-leninismen-maoismen (MLM) er en ideologi som skiller seg radikalt fra alle de andre tidligere ideologier i både form, klasseinnhold og oppgaver den setter foran seg.

Den første av disse forskjellene, i motsetning til alle tidligere ideologier, er at den tjener arbeiderklassen og ikke utbytterklassen. Den gir arbeiderklassen en politisk linje for frigjøring. For det andre, den underbygger det teoretiske behovet for å eliminere all undertrykkelse og bygge det klasseløse samfunn, kommunismen. For det tredje, den er vitenskapelig, altså reflekterer den objektive virkeligheten. MLM er uforenlig med det idealistiske verdenssyn. Det teoretiske grunnlaget er dialektisk og historisk materialisme.

MLM er den mest humane ideologien i verden. Den bygger opp under humane relasjoner mellom mennesker og nasjoner, menneskehetens befrielse fra de ødeleggende krigene som kapitalismen tvinger frem, og søker å etablere en varig fred og et fritt og lykkelig liv for alle. Dette er målet, det klasseløse samfunn, kommunismen.

MLM bærer på vitenskapelig argumenter for å se behovet for ødeleggelse av kapitalismen, og erstatte den gamle produksjonsmåten med en ny. Etter å ha oppstått av proletariatets klassekamp mot borgerskapet, er den en rettesnor til handlig for denne kampen idag. Den viser måter og metoder for å bygge sosialismen og kommunismen, gjennom arbeiderklassen og dens fortropp, det kommunistiske parti.

Følgende er en liste på ti grunntekster for innføring i MLM:

1. Det kommunistiske manifest av Karl Marx og F. Engels
2. Lønnsarbeid og kapital av Karl Marx
3. Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap av F. Engels
4. Imperialismen av V.I Lenin
5. Staten og revolusjonen av V.I Lenin
6. Om leninismens grunnlag av J.V. Stalin
7. Om den historiske og dialektiske materialisme av J.V. Stalin
8. Sosialismens økonomiske problemer av J.V Stalin
9. Om praksis av Mao Zedong
10. Om motsigelsen av Mao Zedong

9. november 1989: Da folket skreiv historie

Sosialisme forutsetter at arbeiderklassen har makta i samfunnet, noe som ikke var tilfellet i DDR. Den 9.november 1989 falt den byråkratiske statskapitalistiske blokken sammen, endelig. Stater av fascistisk type, skjult bak ei sosialistisk maske. Det var godt dette skjedde. Det var godt for den kommunistiske bevegelsen, fordi ingen av disse landene var sosialistiske. Følgende tekst er av Tjen folket:

Den byråkratiske statskapitalismen faller

Berlinmuren falt natta mellom 9. og 10. november 1989. Kort tid i forveien hadde partipampene i DDR feira førtiårsjubileet for statens grunnleggelse. Men den 18. oktober måtte daværende generalsekretær Erich Honecker trekke seg fra politbyrået i det statsbærende partiet SED (Sozialistische Einheitspartei), og regimets sammenbrudd kunne ikke lenger utsettes.

I både Øst- og Vest-Tyskland kunne folket feire at den påtvungne delinga av landet skulle oppløses og landet igjen skulle bli ett. I hundrevis av velregisserte arrangementer og et kjempeshow i media blir to løgner imidlertid gjentatt i disse dager: Den første løgnen var at det var sosialisme i DDR. Den andre løgnen er at det var de politiske lederne Helmut Kohl, George Bush og Mikhail Gorbatsjov som sørga for den tyske gjenforeninga.

Reiv de ned muren aleine?

For å ta den siste løgnen først: Da våre tyske kamerater i MLPD (Marxistisch-Leninistische Partei Deutschlands – Tysklands marxist-leninistiske parti) markerte tjueårsdagen for murens fall på en litt annen måte sist fredag, la de vekt på ropene fra den kvelden da muren falt som ikke så ofte høres på TV-bildene: «Wir sind das Volk!» («Det er vi som er folket!»). Dette slagordet er brakt videre i den store mandagsdemonstrasjonsbevegelsen som fra 2004 har kjempa i mot demonteringa av den tyske velferdsstaten gjennom de såkalte Hartz IV-reformene.

Viktigheten av Oktoberrevolusjonen i dag

Den store proletariske revolusjonen i 1917, som avskaffet kapitalismen i Russland og landeier-systemet og banet veien for opprettelsen av Sovjetunionen, resulterte i etableringen av sosialisme for en stor andel av verdens befolkning. For første gang fikk verdenskapitalismen en sterk motstridende makt i form av en sosialistisk stat, som fungerte som et senter for verdensrevolusjonen. Følgende tekst er av ICMLPO:

Væpna sovjetiske arbeidere feirer Oktoberrevolusjonen i 1938

Den sosialistiske revolusjonen i oktober 1917 var en hendelse som fikk verdensomspennende konsekvenser for alle arbeidere og undertrykte folk i verden. Dette skjedde fordi den russiske arbeiderklassen under lederskap av Lenins kommunistparti, hadde vunnet statsmakta gjennom å knuse det byråkratiske militærmaskineriet og kaste tsarherredømmet, et av de mest forelda og undertrykkende monarkiene i historia.

16.oktober 1917 godkjente Sentralkomiteen en resolusjon foreslått av Lenin som satte den bevæpna oppstanden på dagsorden. Denne oppstanden blei belønna med seier den 25.oktober 1917 (7.november etter vår kalender) med oppropet «Til alle innbyggere i Russland!». På kvelden erobra en også tsarens Vinterpalass.

«La herskerklassen skjelve for en kommunistisk revolusjon» sa Marx. Slik skalv borgerskapet i Russland og resten av verden, uten at de helt trudde at arbeiderne, bøndene og soldatene ville klare å holde på makta så lenge. Men i praksis viste seg tvert i mot å være sant. Arbeiderne, bøndene og halvproletariatet i byene og på landsbygda, folkets intellektuelle, menn og kvinner, dessuten de av imperialismen undertrykte nasjonene og arbeiderklassen de kapitalistiske landene tenkte helt motsatt av borgerskapet. For dem var oktoberrevolusjonen ikke bare mulig, men også nødvendig. Det var som et friskt pust i den kapitalistiske og føydalistiske undertrykkingas og utbyttingas midte. Den var et skinn av håp midt i blant all desperasjonen, en drøm hadde blitt virkelighet.

Om det ”islamske utbruddet”

Muslimer står i dag midt oppi en rekke kamper mot imperialistenes okkupasjon og terror. Her svarer jeg på spørsmål knyttet til det såkalte ”islamske utbruddet.”

Spørsmål: Globalt står det nå mellom en pro-globaliseringslinje og det ”islamske utbruddet”? Og opp i det hele, hvordan ser du et klasseløst samfunn?

Svar: For det første, la oss heller snakke om imperialisme. Ordet ”globalisering” er bare et ”finere” ord for imperialisme, og i praksis går det akkurat ut på det samme. Imperialismen, i deres jakt på profitt, ødelegger alt det nasjoner har bygget opp og bevart i århundrer. Imperialismen representerer ikke noe annet enn ren grådighet og egeninteresse med mål om globalt hegemoni, og virkemidlene som brukes for å oppnå dette er økonomiske, politiske og psykologiske metoder. Denne imperialistiske desperasjonen etter profitt ødelegger verden.

Det er folkets oppsving over hele verden og det ”islamske utbruddet” som i dag representerer en motkraft mot dette.

Et klasseløst samfunn, kommunisme, er et menneskelig prosjekt og må bygges gjennom en total forandring av menneskets bevissthet. Og for å oppnå dette, så er det første trinnet å ødelegge imperialismen på verdensbasis og den nasjonale reaksjonen i alle land. Det islamske utbruddet er en reaksjon på imperialismen, dens undertrykking og utbytting av verdens folk – muslimske massene spesielt. Så lenge imperialismen finnes og så lenge det fortsatt finnes reaksjonære islamistiske regimer, er det umulig for de muslimske massene å komme seg ut av deres fundamentalisme. Det er først etter ødeleggelsen av imperialismen på verdensbasis at de muslimske massene kan komme helt ut av Islam, dens ideologi og verdier. Dette vil bane vei for etableringen av et kommunistisk samfunn.

Spørsmål: Hva er dine meninger om det ”islamske utbruddet”?

Svar: I all hovedsak, det “islamske utbruddet” er en anti-imperialistisk kraft i den moderne verden. Så jeg mener det er galt å beskrive kampene som pågår i Irak, Afghanistan, Palestina og flere andre land, som en kamp ledet av islamske fundamentalister eller en ”kollisjon mellom sivilisasjoner.” Kort sagt, dette er nasjonale frigjøringskriger som utkjempes av folk som stiller seg imot imperialismen, og islamistiske fundamentalister tar også del i disse kampene, selv om de er reaksjonære. Som kommunister motsetter vi oss religiøs fundamentalisme av alle slag, ideologisk og politisk.

Denne kampen er bundet til å heve den anti-imperialistiske og revolusjonære bevisstheten blant de muslimske massene, og bringe dem nærmere alle andre progressive og revolusjonære styrker. Jeg ser det ”islamske utbruddet” som en begynnelse på den revolusjonære ”vekkelsen” av de muslimske massene, til tross for dominans av fundamentalistisk ideologi og utsiktene i den islamske bevegelsen i dag.

“Ikke bra for folk, inntil revolusjon avskaffer kapitalismen” – intervju med Carl Dix

Intervju med Carl Dix, talsperson for Revolutionary Communist Party, om hvorfor avskaffe kapitalismen, hvordan organisere folk, sannheten om Obama og muligheten for revolusjon i USA.

Lærebok i politisk økonomi på nett

Tjen folket har digitalisert Lærebok i politisk økonomi. Boka blei skrevet av et kollektiv av Sovjet-økonomer i tida fra 1951 til 1954. Av stor betydning for boka var en økonomisk diskusjon som blei organisert av sentralkomiteen i Sovjets kommunistiske parti (SUKP) i november 1951. I løpet av denne diskusjonen ble det foretatt en allsidig og kritisk analyse av det utkastet som forfatterne la fram.

Læreboka kom på norsk første gang i 1955. Sist gang den blei trykt opp var i 1975. Det er med andre ord nå over 34 år siden boka sist blei gjort tilgjengelig. I forordet til den boka i 1975 skrev forlaget: «I syttiåra har behovet for studier av politisk økonomi i den revolusjonære og progressive bevegelsen stadig økt. Grunnen er klar: Krisa i det kapitalistiske verdenssystemet skjerpes også i Norge» … «Vi tror at boka kommer i “grevens tid”, håper at den vil bli brukt flittig som et våpen i kampen mellom arbeid og kapital og ønsker at leserne kommer med kritikk slik at forlaget får erfaringer som gjør oss i stand til å følge opp med utgivelser av mer litteratur om emnet».

Disse ordene er ikke mindre dekkende for situasjonen i dag, enn den var da de blei skrevet.

Les hele boka på Tjen folkets hjemmesider

Siste nytt fra Iran

Denne uken var vi vitne til demonstrasjoner i Teherans gater. Ifølge rapporter er disse de første av relativt stor størrelse siden slutten av demonstrasjonene rundt det omstridte presidentvalget. De nylige protestene kommer i en tid med økt press på den islamske republikken fra imperialistene som følge av det kjernefysiske programmet.

Demonstranter gikk ut i gatene for å protestere mot Ahmadinejad. Andre forsvarte den iranske statens ”harde linje” mot USA. Ifølge kilder braste demonstranter og politi sammen en rekke steder.

Deler av demonstrantene søker åpen hjelp fra imperialistene. I et vidt sirkulert Youtube-klipp roper demonstranter: “Obama, Obama, du er enten med dem, eller med oss!”

På den andre siden, markeringen av 30-årsdagen for stormingen av den amerikanske ambassaden, der 52 amerikanere ble holdt som gisler i 444 dager, samlet flere tusen. Ahmadinejad-støttespillere ropte  ”Død over Amerika!”, og amerikanske flagg ble trampet på.

Kapitalen vs. Tellus

Kapitalismen skaper miljøproblemene og kan ikke løse dem. Kapitalismen har skjøvet jordklodens økosystem ut på randen av ødeleggelse. Følgende tekst er av Tjen folket:

Bare under arbeiderklassens diktatur vil det være mulig å overkomme den miljøkrisen som kapitalismen har skapt

Vi lever i en tid hvor verden er på randen av en stor krise som til og med borgerskapet etter hvert har blitt klar over. Det kapitalistiske systemet har gjort det som aldri har skjedd før i menneskehetens historie, det har begynt å undergrave menneskenes levevilkår på jorden. Dette skjer i mange former.

MILJØSPØRSMÅLET

Den mest omtalte krisen er den globale oppvarmingen som kommer av et stadig høyere nivå av CO2 i atmosfæren. Dette har opphav i forbrenning av hydrokarboner, nærmere bestemt olje, gass og kull, også kalt fossilt brensel. Fossilt brensel er en ikke-fornybar ressurs, det er karbonmateriale som har fått sin nåværende form som følge av en langvarig prosess, en prosess som har tatt millioner av år. Kort sagt har det blitt brent så mye av disse stoffene at det får direkte konsekvenser for miljøet vi lever i. Årsaken er økningen, eller rettere sagt eksponentiell økning i produksjonen som er basert på disse drivstoffene.

I tillegg krymper lagrene av tilgjengelig drivstoff, og det oppstår (på sikt) nok en krise. Denne krisen har riktignok en del motvirkende tendenser, men den vil like fullt få en rekke alvorlige utslag for kapitalistene og hele verdens folk.

Miljøkrisen er en følge av utviklingen i produktivkreftene kombinert med produksjonsforholdene som er gjeldene for den epoken vi befinner oss i.

Produksjonsforholdene i dag danner det politiske og økonomiske systemet som går under navnet kapitalisme. Denne teksten tar sikte på å påvise hvorfor kapitalismen og miljøkrisen er to sider av samme sak, og hvorfor motsigelsen mellom naturen og kapitalismen ikke kan løses under kapitalismen.

Stalin – en stor revolusjonær

Synet på Stalin og perioden han var leder for Sovjetunionen har vært gjenstand for mye diskusjon blant kommunister og andre. Stalin blir også utsatt for massiv hets fra borgerlige medier og historikere som ønsker å sverte sosialismen og Stalins innsats for menneskeheten. Følgende tekst er av Sverre Knutsen:

Stalin og Mao

Vi marxist-leninister mener at spørsmålet om Stalin er grunnleggende – både når det gjelder revolusjonen, sosialismen og når det gjelder aktuelle spørsmål.

I nesten 30 år var Stalin lederen for den første sosialistiske staten i verden, Sovjet-Unionen. I denne perioden skjedde en rekke avgjørende saker, av betydning både for den internasjonale kommunistiske bevegelsen og for den sosialistiske utviklinga i Sovjet-Unionen. Følgelig kan vi slå fast at hvordan vi vurderer Stalin er et spørsmål om hvordan vi skal oppsummere de historiske erfaringene med proletariatets diktatur, og hvordan vi skal oppsummere erfaringene med den internasjonale kommunistiske bevegelsen siden Lenins død. Derfor er dette et spørsmål som en ikke kommer utenom så sant en ønsker revolusjon og ønsker sosialisme.

Vi kommunister har hevda og hevder at livet til Stalin var livet til en stor marxist-leninist og en stor proletarisk revolusjonær. For dette standpunktet har vi blitt utsatt for omfattende hets – fra Morgenbladet, NA og VG til alskens sjølbestalta skrivebordsteoretikere og opportunister. Vi marxist-leninister tar denne hetsen med knusende ro. Vi tar den som et uttrykk for at vi har lykkes i det som formann Mao sier: «Det er bra om vi angripes av fienden, for det beviser at vi har trukket en skarp skillelinje mellom fienden og oss, og enda bedre er det om fienden retter ville angrep mot oss og tilsverter oss fullstendig uten å tilkjenne oss en eneste god egenskap. Dette viser ikke bare at vi har trukket en skarp skillelinje mellom oss og fienden, men at vi også har oppnådd en hel del i vårt arbeid.» Men angrepa på oss har stort sett vært prega av hets og ikke ærlig debatt. Derfor er vi blitt tillagt en rekke meninger vi ikke har når det gjelder dette spørsmålet.

Vi marxist-leninister har nemlig også urokkelig hevda at Stalin begikk feil. Disse hadde historiske såvel som ideologiske røtter. Vi har gang på gang hevda at det er nødvendig å kritisere og lære av de feil som han virkelig begikk, men ut fra et riktig standpunkt og med de riktige metodene. Følgelig, når vi forsvarer Stalin, forsvarer vi hans positive sider og ikke hans feil. Men skal en bli i stand til å vurdere spørsmålet om Stalin, må en ha et marxistisk utgangspunkt. Måten en gir seg i kast med dette spørsmålet på, er derfor avgjørende. Når det gjelder vurderinga av Stalin, slutter vi kommunister oss fullt og helt til det standpunkt som Kinas Kommunistiske Parti har formulert i en programmatisk artikkel om spørsmålet om Stalin: «KKP har hele tida hevda at det må foretas en grundig, objektiv og vitenskapelig analyse av Stalins gode og dårlige sider ut fra den historisk-materialistiske metode og at historia må legges fram slik den virkelig foregikk. Vi har satt oss imot den subjektive, grove og totale fornektinga av Stalin ut fra den historiske idealismens metode og overlagt forandring og fordreining av historia.»